"Du skal få det som en motspillsprøve:..."
Samtalen startet slik den ofte kunne gjøre med den uheldige engerdøl. Rett frem og direkte, og med et toneleie som gjorde deg usikker på om han hadde satt opp ei felle for deg eller ikke. Om du var en uerfaren kursspiller eller nyslått grandmester gjorde ingen forskjell. Nå hadde han for første gang vært "der han hører hjemme", som han ofte ordla seg. Den uheldige engerdøl hadde nemlig "dratt laget sitt helt til 6. runde i NM", invitert dit lokalpressa og vært storkar i forkant på sosiale medier. Når han så ble slått ut ville de fleste trodd at han kanskje endelig skulle tone ned seg selv litt- men, neida, han var friskere enn noen gang! "Se her, se dissa korta, hva ville du meldt, hva ville du meldt?"
Men denne gangen skulle jeg få det som en motspillsprøve:
"Vest spiller 6 ruter, uforstyrra meldingsforløp. Makker spiller ut kløver til kongen. Så kommer ruter-10 fra bordet i øst. Er du med??!! Hvordan legger du opp motspillet??!!??"
Det eneste du kunne vite for sikkert var at vår venn, den uheldige engerdøl, her helt sikkert hadde gjort alt rett. Hvis ikke hadde ikke dette blitt fremlagt som et problem. Alle spill, kort og meldinger som kunne tale til hans fordel i jakt etter syndebukker for tapet mot hvemsomhelst ville bli fremlagt som bevis fra vår venns side.
"Du tenkte, du?!! Du la feil, ikke sant? Du tenkte at du skulle dekke 10'eren med knekten? Eller du tenkte så lenge at du bare måtte ha knekten? Jaja, slik er det, da blir du tatt!"
Ja, var det ikke som en kunne tenke seg, det var ei felle der. Eneste rette kortet ville vært 4'eren i tempo, men hvem ville fått til det på strak arm?
"Ja, var det ikke typisk. Ren rutine å legge 4'eren for meg, såklart, for én bet. Men tror du ikke de døgeniktene av noen lagkamerater i andre rommet meldte 7ru med ett ess borte?? Ett ess borte!"
Ja, det var som det pleide: Den uheldige engerdøl strevde med å få frem talentet sitt i en bortgjemt dal østafjells, godt motarbeidet av en talentløs omgangskrets.
