Det nærmer seg VM som skal spilles i Salsomaggiore, Italia. Spillestart er 28.mars og det pågår som vanlig i 14 dager.
Norge er kvalifisert (via EM) og deltar i tre klasser, Open (Bermuda Bowl), Ladies (Venice Cup) og Seniors (D' Orci Trophy).
Dette er de norske lagene:
Stabell er non playing captain (NPC) og Bjertnes coach.
Hellemann er NPC og Furunes coach.
Johnsen er Playing captain.
Jeg tror alle de tre norske lagene kan kjempe seg gjennom det nåløyet det er i akkurat denne VM turneringen hvor man må være på topp-8 for å gå videre. Gjør de det kan alt skje og medalje er selvsagt mulig. Da er det knock-out kamper, vinn eller forsvinn, og alt kan skje. Så hvorfor kan ikke Norge være med å kjempe om VM-gull for andre gang etter den fabelaktige triumfen i Shanghai i 2007?
Foruten norske spillere og sikkert noen tilskuere blir de en nordmann til i Salsomaggiore, undertegnede som skal spille for New Zealand i Bermuda Bowl. Etter mye usikkerhet er det nå sikkert at New Zealand sender lag, men bare ett, i Open. Laget er det samme som det har vært i de tre foregående mesterskapene med unntak av at jeg har fått ny makker.
NZ har alltid gått inn i internasjonale mesterskap med en dempet, realistisk optimisme. Laget regnes vel som midt på treet, ett av 10-12 lag som alle på en god dag kan kvalle, bak de 5-6 lagene som er store favoritter til å være ett av de på topp-8.
NZ har imidlertid overrasket positivt i flere av de siste mesterskapene med kvartfinale i OL i Wroclaw 2016 (hvor de 16 beste gikk videre og vi slo Frankrike i Round of 16) og semifinale i Bermuda Bowl i Lyon 2017 (slo Nederland i kvartfinalen). I det siste VM som har blitt arrangert, i Covid-byen Wuhan like før pandemien startet høsten 2019 var NZ på den 8.plassen man håper på idet vår siste kamp i round Robin var ferdigspilt, men det gjenstod ett spill i Englands kamp. I det spillet vant de en delkontraktsving og snek seg forbi så det ble ikke kvartfinale den gangen. I det mesterskapet som var det første Bermuda Bowl Norge kvalifiserte seg til siden 2009 gikk de norske gikk videre og vant til slutt bronsemedalje etter å ha slått USA i en thriller i bronsefinalen. Norge damer kom til kvartfinalen.
Årets VM spilles altså i Italia, i den lille byen Salsomaggiore (ca. 20000 innbyggere). Det har opp gjennom årene vært arrangert mange mesterskap der, både bridge og andre ting. Siste gang det var bridgemesterskap der var så vidt jeg vet i 2002. Det var EM hvor Norge vant bronse i åpen klasse.
HUSKER DU?
Det var et VM (eller bridge OL?) i Salsomaggiore på 90 tallet, men eneste gang jeg har vært i årets VM by var i 1982. Det blir altså for meg gjensyn med Salso 40 år etter første gangen jeg var der for å spille bridge. Tiden går…
Det er veldig lenge siden, men jeg husker godt turen til Salsomaggiore for fire tiår siden hvor det var snakk om å spille EM for junior.
Italia 1982, Salsomaggiore
Jeg husker Grøtheim og jeg slet (og mislyktes og, tror jeg) med å finne en Pizzarestaurant i Milano. Går det an, da?
«E d’ muli?» sa Tor Helness.
Og husker godt at Italia sine juniorer hadde legendariske Giorgio Belladonna som coach og at han snakket på italiensk hele tiden, også under spillingen. Men åpenbart ikke for å hjelpe sine egne spillere, for det var lett å se at han skjelte dem ut etter noter i spill etter spill - en stor fordel for oss. Og jeg husker at de italienske juniorene som hjemmefansen hadde store forhåpninger til på hjemmebane var helt ordinære i det mesterskapet selv om de på laget hadde flere av dem som noen ganske få år senere dominerte i åpen klasse.
I 1982 vant Italia VM i fotball (du husker vel Paolo Rossi?), ikke lenge før vi spilte junior EM. Det var ikke internett den gangen med sånn resultatservice i bridgen som vi er vant med nå, men det var en «clever» ung mann som sørget for løpende oppdatering på en liten TV skjerm som hang og dinglet der oppe på veggen (ikke festet skikkelig den heller). Og da Italia aldri kom seg oppover på listen ble han til slutt litt lei av det hele. Men dag 5 eller 6 kom likevel rulleteksten med stillingen, med Italia som nr. 10 eller 11 som vanlig, og under resultatene hadde han føyd til:
«But who won the football championship?»
På laget vårt var nevnte Tor som allerede som junior spilte for Norge i åpen klasse på den tiden. Hans makker som dessverre har forlatt oss var John Kåre Schjeldrupsen som også var med i 1980 da Norge vant. Det samme, gull i 1980 vant lagkamerat i ‘82 Per Bjerkan som dessverre heller ikke er blant oss lenger. Han spilte med Glenn Grøtheim, og selv spilte jeg med Roar Aasen. Tarjei Eck Hansen var non-playing-captain.
Og jeg husker flere spill, men best huskes noen spill fra kampen mot Danmark som knuste oss i innbyrdes oppgjør. Spesielt godt huskes en slem jeg spilte. Da ble det skikkelig lang nese.
Kjenner du til intrafinessen?
Intrafinessen kan være tingen når det ser omtrent sånn ut, med forskjellige variasjoner av denne kombinasjonen:
Dette er jo ikke en finesse av typen "spille damen", for du mangler knekten. Hvis damen spilles blir den dekket om syd har kongen, og etter ha stukket den med esset blir du sittende igjen med bare småkort og får to trumftapere. Bedre blir det ikke om damen går rundt til kongen hos nord da du etterpå har esset tynt tredje mot tre små og får minst en taper til.
Riktig spill her er normalt å spille på at nord har kongen, foran det kortet du ønsker skal gi stikk (damen). Så esset fulgt av liten mot damen er beste fargebehandling.
Vel og bra, men om man har oppdaget eller kanskje lest om den fascinerende intrafinessen blir man fristet med en sånn fargekombinasjon.
Da spilles på at kongen sitter bak damen, men at det sitter knekt eller 10 dobbel foran damen, for eksempel slik:
Hvis esset spilles først, blir det to tapere. Liten til damen, eller å dra damen (dekkes) gir også to tapere. For å unngå to tapere med denne sitsen må det ikke spilles esset først, men liten mot Q-9 og legge nieren idet nord legger lavt. Nieren krever tieren. Når du så kommer inn igjen spilles damen. Syd med gjenværende K-x kan intet gjøre. Dekker han stikkes med esset og knekten kommer på, og du kan ta ut deres siste trumf med åtteren. Legger syd liten fra K-x i fargens andre runde får damen seile og vinner stikket, og i neste stikk tas den siste trumfen ut – kun en taper.
Elegant?
Jeg var i 6 spar, og motspillere var de for mange norske de velkjente danske brødrene Blakset (de er født på Steinkjer!). Og dette var trumffargen Ø/V, ingen tapere utenom trumfen:
Aha, her er den – intrafinessen, tenkte jeg.
Og spilte ikke esset, men liten fra vest, liten fra nord, nieren fra bordet. Syd vant stikket med tieren som planlagt. Jeg kom inn på bordet (øst) igjen og dro damen til liten, liten og…kongen fra nord.
Slik satt trumffargen fra start:
Ikke mange i en hvilken som helst klubb i Norge eller New Zealand får mer enn en spartaper med denne sitsen, men jeg fikk to...
Det var godt motspill av Knut Blakset å legge liten fra nord med K-x. Jeg har aldri tilgitt han.
Det ble altså en bet i 6 spar hvor danskene hadde stoppet i utgang ved det andre bordet, 13 IMP ut i stedet for 13 inn med normal fargebehandling (esset og en til) - 26 IMP i sving.
Husker det, og husker godt en del av resten av den kampen også, et mareritt i våken tilstand. Og jeg husker sammenligningen hvor vi måtte score opp med en grusom liste, mot noe som ikke akkurat var en gladliste fra det andre bordet heller. Det ble et smertelig 0-20VP tap. Men det jeg nesten husker best fra den kampen er nok NPC Eck Hansens etterpå. Han sa ikke mye, men jeg sverger på at det formelig dugget på brillene hans…
Med et så fælt tap ganske sent i turneringen kunne vi ikke forsvare titlene fra 1980, men en fin sluttspurt ga i alle fall bronse. Og det var like foran…Danmark.
Husker det godt!
Nå er det snart tid for å skape nye minner i Salsomaggiore, gode og dårlige vil jeg tippe. Det blir sikkert mest moro. Spesielt moro for meg vil det bli å møte mange norske bridgevenner etter noen litt frustrerende covid-år.
